«MA Degree Show 2013»

Kunstakademiet i Oslo Kunstnernes Hus

Det er onsdag kveld, og jeg står alene utenfor Grønland kirke. Jeg vet ikke hva som venter meg. Jeg banker på, og Liv Kristin Holmberg slipper meg inn i den lille gangen mellom ytterdøren og kirkehallen. Her ber hun meg ta plass på en stol mellom brennende stearinlys, før hun gir meg et ark med spørsmålet «Hva ønsker du å bli husket for i dette livet?» Etter at jeg har skrevet ned mine svar, spør hun meg så om det er greit at jeg blir påført bind for øynene. Ja. Verden blir borte, og angsten kommer snikende. I løpet av den neste timen er jeg flere ganger inne på tanken om at hun har tenkt å ta livet av meg, og om jeg kan være fornøyd med det livet jeg har levet hvis det nå er over. Rasjonelt? Overhodet ikke. Tankevekkende? Definitivt.

Noen dager tidligere hadde jeg besøkt Kunstnernes Hus for å se Kunstakademiets masterutstilling, som også Holmbergs én-til-én-performance er en del av. Utstillingen, en samling enkeltarbeider uten tematisk sammenheng, var i sin helhet ryddig og harmonisk montert. Den ene overlyssalen var hvit og lys, preget av ulike malerier, tegninger og skulpturer. Den andre mørklagt, med forskjellige videoarbeider vist ved siden av hverandre på veggene. Så godt som alle arbeidene fremsto som gjennomarbeidet, spesielt håndverksmessig. Utstillingen var en behagelig opplevelse – på godt og vondt. Den fikk meg til å tenke at kunstbegrepet for tiden synes vel tilfreds med seg selv, eller om du vil, at kunstnerne synes å være i overkant tilfredse med kunstbegrepet. At kunstnerne, med stor selvfølgelighet, orienterer seg innenfor ulike tematikker og medier er gammelt nytt. Historiske referanser og gjenbruk av formspråk like så.

Akademiets masterstudenter utgjør selvfølgelig bare en begrenset del av kunstfeltet, men når det som vistes på Kunstnernes Hus ga undertegnede en følelse av å skue tilbake, kan det sies å bryte med forventningen om at avgangsutstillingen er et sted der nye trender kommer til syne. Hvor er kunsten på vei? Hvem vil sette agendaen de kommende årene? På disse spørsmålene ga utstillingen alene ingen svar. Kanskje er det for mye å be om, men ønsket om å utfordre kunstbegrepet syntes nærmest fraværende. Når dette er sagt, var det mange fine arbeider. Jeg likte meget godt Andrea Bakketuns installasjon Golden Bough Measuring Device, en slags fjærdusk, festet i enden av en lang bambusstang, som montert høyt oppe på veggen hang som en bue utover i rommet. Både fordi den i sin rent fysiske framtoning var poetisk og fascinerende, og fordi den i all sin enkelhet definerte det store rommet.

Også Pernille Meidells skulpturer, bestående av dreide stokker med ulike estetiske elementer, som papirstrimler eller tynne trepinner og hyssing, hadde en presis og vakker utførelse. En slags modenhet og trygghet som også preget mange av de andre verkene. Likevel, når alt kommer til alt, er det minnet fra Grønland kirke som står sterkest tilbake. En time i blinde. Orgelmusikk og lyd på høyt volum. Noen som plutselig stryker en våt finger over pannen min, og overvinnelsen av angsten. Et brudd med det vante og en ny opplevelse.

Link til artikkelen: