Det handler om å bli hel og ikke bare krepere

 

Del av Norsk Skulturbiennale 2013 / i samarbeid med Vigeland Museum / Oslo Kulturnatt.

i Petrine Lillevold Vinjes skulptur:

Det Anatomiske Teater

Fredag 13. september 2013, kl 22.30 og utover natten.

Medvirkende: Sarah Francesca Brænne (skuespiller / performer) og Liv Kristin Holmberg (konsept /regi)

 

Dette angår ingen andre enn deg.

 

Dette er ditt rom, dette er din tid, dette er din forestilling, din egen forestilling.

 

Fristelsen, beroligelsen, fremmedgjørelsen- det er alt sammen forfallt. Flukten, fristelsen, beroligelsen, unnvikelsen- det er forfallet. I offentlige utlegninger kan man innbille seg at det aldri gjelder meg. Aldri gjelder deg. Men dette er kun ditt eget, dette kan aldri representeres. Dette er inget “tilfelle”. Dette er noe som er umulig å legge bak seg. Dette er for alltid din helt egne fremtid. Fristelsen til tildekkelse, til beroligelse, til fremmedgjørelse- det er forfallet. Det er ditt eget forfall. Som ikke engang er ditt eget. Å ikke ha motet til angst. Å ikke ha motet til å bestemme. Sin egen utgang. Dette er ingen svakhet. Angsten er aldri en svakhet. Den er alltid overlegen den likegyldige roen. Den fremmedgjorte fornuften i forhold til alt det som kunne-være. Å tro at det alltid er noe som rammer “de andre”, slik at man selv kan bli enda tryggere på at man “lever”. Å skjule at man faktisk allerede er innenfor enden. Men flukten fra-hva? Å være kastet inn i livet. Spyttet inn. Hva kan vi holde for sant? Forfallstendensene gjør det vanskelig å se klart. Unnvikelsen, fristelsen, beroligelsen, flukten. Hvert eneste øyeblikk er du utlevert. Til muligheten av eksistensen grenseløse umulighet. Dette kanskje, kanskje ikke, eller likevel. Å vente på at det blir virkeliggjort. Å avsløre seg selv som mulighet, muligheten av eksistens umulighet overhode. Din mest egne mulighet, din mest egne kunne-være. Den er i hvert tilfelle din egen. Det er den muligheten som det er umulig å legge bak seg. Vi må oppholde oss i denne trusselen. Vi kan ikke nedtone den, berolige, unnvike, la være, flykte, Heller utvikle visshetens ubestemthet. Heller åpne denne vedvarende trusselen på en ekte måte. Å kunne avsløre fortapthet. Den beroligende-fortrolige flukten. Men ikke vik unna, heller synke sammen i deg selv. Ikke tildekke, omtyde, men å forstå denne muligheten, usvekket som mulighet, utvikle den som mulighet og utholde den som mulighet! Å innhente seg selv, å kreve seg selv, ikke fortape, ikke overhøre, men å finne, å kunne-være-selv. Så ikke skjule, ikke forsømme, ikke berolige, ikke rømme, ta opp igjen valget, å velge valget, for det handler om å bli hel og ikke bare krepere.