Kunstnerisk utviklingsarbeid om kirkemusikerens performative potensial.
Min bakgrunn som kirkemusiker og performancekunstner er kjernen i en mangeårig scenekunstnerisk- og performativ praksis der jeg utforsker kantors rolle som ritualmester
Kunstliturgien kan omtales som rituelt musikkteater basert på utopisk filosofi, der jeg utvikler egne liturgiske elementer for eksistensielle hendelser og overganger i livet: Et slags metafysisk virkelighetsteater.
1. Introduksjon: Abstrakt / Sammendrag
Kunstens grenser. Prosjektet er både er performativt og diskursivt: Kunstliturgien er en undersøkelse av kirkerommets potensial som kunstarena og en utprøving av kunstens grenser og stedsforandrende kraft i kirkerommet som offentlig rom. Man kan si at kirken befinner seg i et estetisk vakuum. Dette eventuelle tomrom kan tenkes som et mulighetsrom.
Kirkemusikerens performative potensial. Prosjektet er samtidig en undersøklese av kirkemusikerens performative potensial. Prosjektet innbefatter en ambisjon om å utvikle og utvide organistens rolle og utvikle en performativ estetikk for musikere, basert på egne erfaringer og kunstnerisk utvikling av rituelt musikkteater og liturgisk orgelspill.
Utvikling av liturgisk musikk. Som del av det kunstneriske utviklingsarbeidet inngår samarbeid med et utvalg komponister- der vi i fellesskap vil utvikle musikalske material og konsepter, spesialskrevet for prosjektet og meg som utøver.
Kunst og religion. Kirken var, en gang i tiden, stedet for kunst. Er det fortsatt slik? I lys av Reformasjonsjubileet i 2017, innehar prosjektet, på et overordnet plan, en refleksjon over spennet mellom samtidskunsten og kirkekunsten siden reformasjonen, i norsk kontekst.
Parallelt er Kunstliturgien en undersøkelse og refleksjon over forholdet mellom tro og kunst, estetikk og religion. Prosjektet har også en spirituell og eksistensiell ambisjon: Kunstliturgien er en undersøkelse av kunstens transformerende dimensjon.
| Motivasjon og visjon. Èn av årsakene til at jeg tror på kunstens nødvendighet for utvikling av vårt samfunn og sivilisasjon, er at jeg anser kunsten som et avgjørende verktøy for oss mennesker for å omgås det negative ved livet. Ved å løfte det negative inn i kunstrommet, kan det sorgfulle, pinlige, stusselige, ubehagelig etc forvandles til noe meningsfullt. Slik kan kunsten være et livstjenlig verktøy. Å bruke kirkerommet som visningsarena og ritual som kunstnerisk form, har derfor vært nærliggende i min undersøkelse av kunstens transformerende potensiale. Man kan si at liturgien har en performativ dimensjon par excellence, i og med at de kristne ritualer lik en performance kan defineres som et ekte anliggende i et ekte rom i ekte tid. Mitt ønske er å dra veksler på dette privilegium. 2. Prosjektbeskrivelse: Faglig redegjørelse |
| Kunstliturgien stiller disse kjernespørsmål: Hvordan kan en performativ estetikk for musikere se ut? Undersøkelse av ritual som kunstnerisk form: På hvilken måte kan virkningsfulle ritualer skapes innenfor kunsten? Og hva er de estetiske, og etiske, konsekvensene? Undersøkelse av relasjonen mellom kunstrom vs kultisk rom: Hva er kirkerommets potensial som kunstarena? Hva er relasjonen mellom kunst og tro, estetikk og religion? Undersøkelse av kunstens rolle i stedsutvikling / kunstneriske intervensjoner i det offentlige rom: Hva er kunstens potensial som stedsforandrende kraft? |
Kontekst. Da kunst oftest er drevet av en opplevelse av mangel, og derav et ønske om å skape det som mangler, er det ikke meg kjent noen som driver et lignende prosjekt. Men både mitt kunstnerskap og prosjektet slekter på ulike tradisjoner og står i relasjon til andre kunstnerskap. Det er særlig i den tyske musikkteatertradisjonen jeg har mine røtter, med dets opprinnelse i Wagner og hans visjon om totalkunsten, Gesamtkunstwerket. Hans sist verk Parsifal, som han anså som et ritual, kunne man tenke som et slags prisme i mitt virke. I denne tradisjonen kan man også finne, innenfor den performative gråsonen mellom kunst, scenekunst og virkelighet, kunstnerne som: Christoph Schlingensief, Hermann Nitzsch, Joseph Beuys, Claus Beck-Nielsen, Jonathan Mese, Ida Müller&Vegard Vinge og Trond Reinholdtsen. Mitt kunstnerskap har sterke slektsbånd til disse, men i mine senere års virke har det skjedd en dreining fra det rabulistiske mot det terapeutiske, fra provokative, bombastiske engangshendelser, til refleksive, åpne og dialogbaserte prosesser. Der mange, innenfor både billedkunst, scenekunst og samtidsmusikkfeltet, bruker kirkerommet som kunst- og konsertarena eller peker på ritualene eller innehar rituelle elementer i sine verk, så er det få som faktisk går inn i eksisterende rituelle strukturer, og forsøker å vri, vende og forvandle dem til kunst. Lite har blitt gjort innenfor performance- og scenekunst i kirkerommet i Europa (om man da ikke anser gudstjenesten som et av de største musikkteatrale drama i verdenshistorien). Det er dette mulighetsrom jeg gjerne vil fylle.
Bestillingsverk. I mine rituelle orgelperformancer er det oftest musikken som danner fundament og ramme. Det er særlig Olivier Messiaens orgelverk som jeg har tatt utgangspunkt i, da hans visjonære verk og nyskapende musikk har ligget tettest på mine egne visjoner for en kunstliturgi. Men ønsket har lenge vært å muliggjøre nyskreven musikk for Kunstliturgien. I mitt stipendiatprosjekt ønsker jeg derfor å integrere nyskapelse av eksperimentell kirkemusikk / liturgisk musikk. I samarbeid med utvalgte komponister vil jeg velge ut ett liturgisk element / sakrament (f eks begravelse, dåp eller nattverd) og skape dialog og eksperimentell prosess for utvikling av et nytt verk.
Jeg utfordrer komponister som jeg vet har interesse feltet, enten det nå er ritualkunst, teologi, tverrkunstneriske prosjekter, åndelighet eller utvikling av musikkteateret av idag. Denne metoden er både eksperimentell, med hensyn til bestillingsverkets tematikk og intensjon, men også metodisk, da jeg ønsker å sidestille komponist og musiker, som likeverdige, skapende kunstnere.
Betydning for fagfeltet. Med utgangspunkt i min interdisiplinære bakgrunn og praksis ønsker å skape forbindelseslinjer mellom ulike felt: samtidsmusikken, kirkemusikken, liturgisk musikk, teologien, scenekunsten, filosofien og performancekunsten. Èn av mine ambisjoner i mitt kunstneriske virke er nettopp det å forsøke og kombinere og sammenstille de ulike sannhetsdiskursene: den akademiske, den religiøse og den kunstneriske.
En stipendiatstilling vil muliggjøre en slik overskridende praksis, da jeg kan jobbe i dialog med ulike felt og institusjoner, samt inn mot ulike seksjoner ved NMH (som kirkemusikkavdelingen, komposisjonsavdelingen, fag som liturgisk spill m.m.), for å presentere / formidle prosjektet til studenter og faglige ansatte, delta i fagseksjonsmøter / diskusjoner, med ønske om å åpne en dialog. Og kanskje, i neste steg, ha mulighet til å utvikle og utvide tankesett og utdannelse. En idé er å avholde workshop for studenter tilknyttet prosjektet, hvor man kunne åpne opp muligheten for at studentene kan medvirke i den eksperimentelle, musikkteatrale kunstritualutforskingen. Håpet er at dette kunstneriske utviklingsarbeidet kan åpne opp dører, både fysisk og mentalt, innenfor samtidsmusikkfeltet, kirkemusikkfeltet og musikkteaterfeltet.
| 2.1 Teori og erfaringer som ligger til grunn for Kunstliturgien |
| Da jeg studerte (parallelt med orgelstudiene) ved Kunstakademiet i Oslo ble jeg møtt med undring og skepsis overfor det å bruke kirkerommet som ramme for min kunst. I mange år stod jeg ganske alene i dette undersøkelsesarbeidet. Etterhvert har jeg dannet et nettverk/miljø (via de mange prester jeg har møtt i forbindelse med samarbeid om visning av mine arbeider / orgelperformancer i rundt 25 ulike kirker i dette landet de siste årene) med samarbeidspartner som jeg nå jobber med i ulike prosjekter (se nedenfor, punkt 4). Kirkens estetiske situasjon. Kirkerommet kan tenkes som ett av de siste hellige rom i vårt profane, materialistiske samfunn. Men gudstjenestene i den protestantiske kirken kan oppleves avmystifisert og hverdagsliggjort. Det musikalske uttrykket og liturgiene (ritualene) har blitt gjort forståelige. Dagens kirkekunst kan omtales som dekorativ og bekreftende i motsetning til den avantgardistiske kunsten. De siste femti år av norsk kirkemusikkhistorie har det skjedd en folkeliggjøring av det musikalske innholdet i den protestantiske høymessen. Man har forsøkt å fri til folket med populistisk pregede salmer og simplifisering av ritualene. Overskridelsen synes ikke å ha plass i den protestantiske kristne hellighet. I den protestantiske kirke har musikk fremført i en liturgisk kontekst oftest en underordnet funksjon. All liturgisk musikk kan sies å være bruksmusikk. |
Opplysningsprosjektet kan man spore tydelig i dagens liturgi. Fornuften, det kognitive og ordet, er dominerende. Det protestantiske konseptet om selvet sammen med tidvise advarsler mot kroppslige, sanselige fristelser har ført til et svakt rituelt engasjement. Sakramentene er ikke riktige ritualer eller hendelser, slik det før ble tenkt, men heller som et alternativt uttrykk for Guds ord.
Kunst og religion. Kunst og religion kan ansees som forbunnede sannhetsdiskurser. Begge diskursene avhenger av tro. Begge sannhetsdiskursene motsetter seg fornuftens enevelde i vårt samfunn. Begge diskurser opprettholdes gjennom overskridelse. Både religionen og kunsten bestreber seg på å tilfredsstille menneskets åndelige behov. I likhet med religionene kan kunsten gi menneskene noe å leve for, gi menneskene en retning, livsinnhold og metafysisk overbygning.
Europeisk scenekunst oppstår med de antikke ritualene i Dionysoskulten. Ritualer handler om å gjøre endringer på verden og menneskers liv. Det finnes et før og et etter. Tanken bak Kunstliturgien er at den tusenårige kirkemusikkhistorien kan muliggjøre et slags virkelighetsteater. De performative og visuelle elementene er her meningsbærende på en annen måte enn innenfor kunstfeltet ellers. Det er mulig å dra veksler på dette fortrinn.
Kunstens hybris. Kunsten er en dobbel handling. Alt som skjer innenfor en kunstnerisk ramme innehar alltid to plan av virkelighet. Kunsten er stedet for forstørrelse av det menneskelige. Men det er også stedet for refleksjon. Ritualkunst muliggjør denne doble opplevelsen. Denne fordoblingen av livet trenger vi mennesker for å få avstand til oss selv og våre handlinger. For å kunne forstå. Og jeg vil si at denne fordoblingen er særs viktig i en rituell sammenheng, hvor vi vet fra tusenårig kirkehistorie at krefter som makt og manipulasjon lett kan infiltreres i ethvert samspill, tradisjon og institusjonelt hierarki. Kunstens dekonstruerende rolle kan være avgjørende for utviklingen av en sivilisasjon. Og i friksjonen mellom fiksjonen og gudstjenestespillet, kunsten og ritualet, kan det åpnes opp for rom der vi kan reflektere over hva som konstituerer vår virkelighet som virkelighet.
2.2 Metode: Ritual som kunstnerisk form
Teoretisk kontekst. Opplysningsfilosofien og positivismen har ansett religionen som en feiltakelse i Vestens historie. René Girard1 mener at det å praktisere religion er noe vi gjør uansett. Vi er rituelle av natur. Livet bindes ikke sammen av fornuften slik vestlig tenkning tenderer å tenke. Girard mener det er det ritualene som gjør. Det moderne individets er lukket overfor verden i den forstand at livet i stor grad er selvreferensielt. Det er kun vår egen historie tanker og handlinger står i relasjon til. Ritualene kan knytte våre liv til en større fortelling og til hverandre. Ritualer kan restaurerer forbindelsen mellom øyeblikket og fortiden.
Det moderne individ er på mange vis lukket overfor verden i den forstand at livet i stor grad er selvreferensielt. Det er ofte kun vår egen historie våre tanker og handlinger står i relasjon til. Kanskje er det slik, at ritualer, både i kunsten og i livet, kan knytte våre liv til en større fortelling og til hverandre.
Ritual som kunstnerisk form. Mine egenskapte kunstritualer har alltid en referanse: de er ikke skapt ut av den løse luften, men bygger videre på en struktur eller skjema som allerede finnes i kulturen. Jeg ser det slik: det rituelle dramaet kan tenkes som et språk. Den egenutviklede Kunstliturgien tar utgangspunkt i de kristne ritualer og sakramenter. Prosjektet kunne for min del, siden jeg ikke er medlem av noe trossamfunn, like gjerne hatt fundament innenfor en annen religiøs praksis. Den kristne kirke har ingen eksklusiv status som kultisk rom. Men på grunn av min bakgrunn som organist og kristendommen som religiøst orienteringspunkt i den kultur jeg har blitt født inn i, var det nærliggende at det var de kristne rom og handlinger som jeg gikk inn i. I mine arbeider tar jeg som oftest utgangspunkt i ulike ledd i den kristne liturgien og bruker det som dramaturgisk skjelett for mine performancer. Det handler om, på utopisk vis, å fortelle en “ny” historie innenfor en allerede eksisterende rituell struktur.
Relasjonell estetikk og stedsspesifikke strategier. Jeg arbeider stort sett alltid innenfor det man kan kalle en relasjonell estetikk, der jeg henter inspirasjon fra kontekst, rom og ramme for verket.
Mine en-til-en-performancer, som har lånt sin dramaturgi fra en gitt rituell, kulturhistorisk ramme, er også, dypest sett, en gestaltning av et møte. Et møte mellom kunstneren og en fremmed, plassert i en eksistensiell situasjon, der en overgang skal skje. Visningsformen én-til-én går igjen i svært mange av mine arbeider, og jeg ønsker å undersøke videre potensialet i denne formen.
Iboende i prosjektet finnes spørsmål som genereres av min relasjonelle estetikk vedrørende undersøkelsen av forbindelseslinjene mellom kunstrom vs kultisk rom, og hva rommets og kontekstens betydning for verket: Hva har kirken og kunsten til felles? Hva har presten og performancekunstneren til felles? Å finne forbindelseslinjer, felles horisonter, og samtidig, de juv som finnes mellom de ulike praksisene- kunsten og religionens- er del av mitt søkende arbeid. Der det rakner, der det stanger, der presten fortviler, der kunstneren fortviler, der ikke et møte kan skje, der grenser må bli dratt, der kunsten må sensureres- det er dit hen jeg vil komme- for å forstå, mitt eget felt (kunsten), men også andre felt (religionen). Og ved å bevege seg i disse grenselandene, mellom ulike diskurser og virkeligheter, så kan det bli tåkete, mørkt og utydelig- hvem har mandat til å sette ned foten? Og i så fall, hvorfor?
Kunstens grenser. Som kunstner i er kirkerom blir man konfrontert med mange vanskelige, men interessante problemstillinger. Hvilke grenser setter rommet for min kunst? Hva er hellig (implisitt- hva er da ikke hellig)? Hvem har mandat til å svare på disse spørsmålene, kirken eller kunsten? Hvor mye kunst tåler kirken og hvor mye kirke tåler kunsten? Hva er religion uten kunst (i beste fall filosofi?) Hvordan kan man kunstnerisk produktivt benytte og nære seg av den sakrale konteksten?
I min praksis er sted og kontekst en trigger og en inspirasjonskilde- en motspiller for min tenkning og utøving. Ofte er stedets grenser en viktig ingrediens: Heri ligger min metode der jeg anser grenser som et kunstnerisk material.
Praktisk tilveiegangssett: Som del av min praksis har jeg foretatt en del reiser til kirker og klostre, for å lære om deres liturgiske praksis og deres teologiske forholdningsett til kunsten. Denne metoden ønsker jeg å bruke videre sammen med et sett med strategier:
– Faglitterære studier og forskning: teologisk, filosofisk, idéhistorisk, kunsthistorisk og kunstteoretisk.
– Researchreiser:
1) Residensperiode ved Stiftung St. Matthäus / Kulturstiftung der EKBO- i samarbeid med teolog og kurator Hannes Langbein (Berlin) som jeg de siste par år har etablert kontakt med.
2) Klosteropphold i Serbia- Gradac Monastery- som jeg tidligere har besøkt. Dette er et unikt kloster, der leder for klosteret selv er kunstner og mange av nonnene er utøvende kunstnere. Klosteropphold/residensperioden vil sette forskningsprosjektet i en internasjonal kontekst.
– Dialogarbeid- intervjuer av prester, teologer, filosofer og kirkekunstnere, fagfolk tilknyttet KORO og det internasjonale fagfeltet jeg har kommet i kontakt med via EU-prosjektet PICTURE.
– Hovedsakelig metode: Kunstnerisk utforskning, via musikalskperformative arbeider, i kirkerom: Jeg vil å inngå samarbeid med kirker i Oslo, hvor jeg tester ut nyutviklede elementer av «Kunstliturgien» (se punktet under).
2.3 Kunstnerisk prosess
Under stipendiatperioden ønsker jeg å utforske og utvikle ett liturgisk element / sakrament per semester og presentere arbeidet.
Slik vil jeg utvikle en serie med musikalskliturgiske, performative eksperimenter som vil danne kunstnerisk kropp til Kunstliturgien.
Idéskisser for ulike liturgiske elementer for Kunstliturgien:
Gravferdsliturgien. Her vil jeg bygge videre på tankegods og ideer for orgelperformancen Les Tenebres:
Skriftemålsliturgien. Her vil jeg bygge videre på verket The Dream of a Ridiculous Man:
The Dream of a Ridiculous Man- Autocenter gallery, Berlin
Påskeliturgien. Her vil jeg bygge videre på verket Den bortkomne menneskelighet- et oppstandelsesprosjekt: http://livkristinholmberg.no/work/den-bortkomne-menneskelighet/
Våkenattsliturgi. Her vil jeg bygge videre på Nattens Lys- en eksperimentell våkenattsmesse: http://nattenslys.no
Vigselsliturgien. Musikkteatralt eksperiment som henter sin inspirasjon fra Levinas filosofi om Den Andre: en utforskning av vigselsliturgien som en hendelse der forskjell på selvet og det fremmed, på utopisk vis, utslettes.
Preken. Her vil jeg bygge videre på verket Kunstnerprekener: http://livkristinholmberg.no/work/1081-2/
Ulike liturgiske element / eksperiment som er under utvikling for Kunstliturgien 2019-2022:
Avvigslingens liturgi
Liturgi for dovenskap
Våkenattsliturgi
Søvnens liturgi
Liturgi for stemødre
Tårenes liturgi
En juleliturgi for vår tid
Gravferdsliturgi for levende mennesker
Kroppsliturgiske eksperiment / Kroppens liturgi
Paralysens liturgi
| 2.4 Kunstnerisk resultat og formidling |
| Hvert semester vil jeg utvikle av et nytt liturgisk element / sakrament for Kunstliturgien. Ved semesterslutt vil jeg ha en semi-offentlig presentasjon: Jeg vil vise det nyutviklet liturgisk elementet i form av et musikkkteatralt performativt arbeid for en referansegruppe, bestående av teologer/komponister/kirkemusikere/prester/kunstnere. Presentasjonene vil bli dokumentert og danne basis for mitt refleksive arbeid underveis. |
Jeg vil bruke Research Catalogue som digital formidlingsplattform for prosjektet, der dokumentasjonsmaterial og refleksjoner / den kunstneriske prosessen vil bli delt.
Dialogarbeidet som er integrert i prosjektet- samtaler og diskusjoner med av prester, kirkemusikere, filosofer, kirkekunstnere og fagfolk tilknyttet KORO- vil være del av formidlingen av prosjektet.
Midtveis i stipendiatperioden vil jeg arrangere et offentlig symposium- der tesene som ligger til grunn for prosjektet vil bli reflektert over- i samarbeid med dialogpartnere, medvirkende, NMH, Oslo Bispedømme / KULT / Kirkeakademiet / KORO.
Symposiet vil bli dokumentert og de ulike belysninger av prosjektet vil, sammen med dokumentasjonsmaterial av kunstnerisk arbeid, vil danne fundament for en kunstpublikasjon, som vil inngå som del av det kunstneriske resultatet: Håndbok- en performativ estetikk for musikere.
